Det er ikke så mye å snakke om. En håndfull stramt arrangerte poplåter, spilt inn røft og organisk med bandet mitt, og mikset så grandiost som mulig av Bjarne Stensli, sier Sivert Høyem. Det er snålt når han snakker om «pop». Poplåter i 2024 består av programmerte rytmer, samplinger og autotune. Sanger, låtskriver og produsent er svært sjelden samme person.
Dancing Headlights er fem fyrer live i studio, vrengte gitarer og knapt et digitaltverktøy i sikte. Stort lenger fra tidens popstrategier er det knapt mulig å komme.
Pop betyr noe annet for meg,» sier Sivert. «Da jeg vokste opp, spilte man fortsatt Beatles på radio.
Åttitallet var en fantastisk æra for pop- og rockmusikk, og jeg var i riktig alder, hørte på alt uten å være så opptatt av hvilken “stamme” jeg hørte til.
Det var bare å ta for seg, det meste var lov og det meste ble prøvd.»Nå synes jeg det er vrient å finne popartister å identifisere seg med. Lana del Rey er én.
Hun er tidløs uten å være retro, og det er noe jeg også streber mot.
For en som var med da det smalt, er det lett å oppfange ekkoer fra 1980-åra i Sivert Høyems 2025-musikk. Den åpner med bølgeskvulp og to solide pop-dragere. Først kommer «DancingHeadlights», som kunne vært en låt fra glansdagene til a-ha, kanskje tilsatt litt sein Roxy Music. Sivert er full av respekt for a-ha, men «Living Daylights» (gruppas James Bond-låt) hadde han glemt i farta. Låttitlene rimer så pent. Nummer to, den enda mer fengende «Love vs The World», har et lekkert strøk av tidlig åttitall og de robuste popklassikerne til Psychedelic Furs.Poplåter skal handle om kjærlighet. Der er Sivert Høyem mannen å ha. Han er en hardkokt romantiker med mange arr etter trefninger i hjertenes skyttergraver. «Love-me-do»-visene er fulle av tvisyn, ironisk distanse og paranoid beredskap, men også desperasjon, vemod og nostalgi. Dr. Høyem kunne hatt en parallell karriere som samlivsterapeut.Den dristigste vokale utflukten i samlingen er «Hollow», en låt Sivert skrev bak scenen i pausen mellom to sett på en firmaevent. Det er da man virkelig kjenner på hulheten,» flirer han. Tomrommet fyller han med en ambisiøs komposisjon der Sivert nærmest sikter på Frank Sinatra og hans episke «My Way.
Sjarmøretappen er etter min oppfatning «Living it Strange», den eneste låta Sivert ikke har skrevet alene, men sammen med den britiske gitaristen Rob McVey.
En bisverm av overstyrte gitarer og fuzza bass ligger og gnurer bak en kjærlighetsfortelling fra skråplanet, som utarter til boogie og en form for glamrock! «Det er kanskje litt Dinosaur Jr og Sonic Youth i miksen her også,» kremter Sivert når vi antyder at han musikalsk nærmer seg syttitallet.
Avslutningsnummeret «Some Miserable Morning», med sin touch av gullalder-Dylan i svingene, er en pophistorisk sjeldenhet. Låta er tatt opp live med publikum den aller første gangen den ble spilt offentlig. Det skjedde i en klubb i Dresden som heter Alte Schlachthof. Som musikkbransjens største Kurt Vonnegut-fan var Sivert spent på om dette var stedet forfatteren skildrer i klassikeren «Slaktehus 5», men det lå visst på den andre siden av elva. Som sagt, det er ikke så mye å snakke om.
Jeg har et fantastisk band nå, og dette stoffet låt så bra på demostadiet at det ikke var noe å mikke med, bare spille det rett inn og få det ut til folk.
Det er det pop betyr, leksikalsk sett. Populær = folkelig, avholdt, noe som tilhører folket.
TRACKLIST:
1. Dancing Headlights
2. Love vs. The World
3. The Great Upsetter
4. Hurdle
5. Hollow
6. Summer Rain
7. Living It Strange
8. Some Miserable Morning
